Meny Lukk

Løpsrapport: Bjerkeløpet 2016

20160925_141006

Det er to uker til maraton. Det betyr at det verste er gjort. Jeg kan ikke tro det. Jeg mangler riktig nok et par litt hardere økter, én av dem fikk jeg i dag, men den verste mengden er bankers. Med det håper jeg også at følelsen av å bevege meg i sirup sakte men sikkert vil forsvinne, og at jeg kan stå på start med ganske freshe bein om to uker. Det er jo lov å håpe, og nå har jeg iallfall gjort det jeg kan for at det skal skje. Sånn helt innenfor rimelighetens grenser, selvfølgelig. Skulle jeg gått hardere inn for dette maratonet, hadde det hatt større innvirkning på livet mitt generelt, og der er jeg ikke akkurat nå.

 

 

Løpsrapport Bjerkeløpet

Jeg trenger å få ruska litt i kroppen før maraton, så selv om beina lagde skrikemoji til meg, meldte jeg meg på Bjerkeløpet i går kveld. Ble fristet av at det skulle være en «utfordrende løype». Det er jo aldri det, vøtt, for det er jo alltid friidrettsfolk som lager de beskrivelsene der, og de får jo panikk bare de ser en stein. Eller enda verre: en rot. Hvis du er friidrettsperson selv og føler deg litt støtt av dette, så kan jeg trøste deg med at du hundre prosent sikkert løper fra meg på asfalt. Lett. Uansett mener jeg bare at når det står at løypa er krevende eller utfordrende, så betyr det egentlig bare at den er morsom. Og det var den!

Start
Sto og hang på et gjerde i det starskuddet gikk. Måtte snakke litt strengt til meg selv: Nå skjerper du deg litt her, frøken. Har du meldt deg på løp, så har du meldt deg på løp.

0-1 km
Hele den første delen av løpet var rimelig motbakketung. Beina mine var seige og jeg syntes alle rundt meg løp veldig fort, men klarte å snakke konstruktivt til meg selv. Dette er veldig god trening, du kommer til å få igjen for det om to uker, det er mye bedre å gjøre dette sammen med mange andre enn alene langs Ringveien. Eneste oppgave i dag: Bli ganske sliten.

1-3 km
Kom inn på en sti og tempoet rundt meg gikk drastisk ned. Jeg var veldig avslappet til det, tror kroppen min klarte å overtale hjernen om at jeg bare fikk ta det som gratismeter. Det er jo veldig, veldig gøy å være avslappet og løpe i et helt behagelig flyttempo når folk rundt deg sliter. Hehehe, pingler. Dessuten er det mye morsommere å løpe på sti og i terreng enn på asfalt. Skal gjøre mer av det neste år, ass. Sånne ting tenkte jeg på helt til vi kom ut på grusveien og folka jeg nettopp hadde løpt forbi fikk opp farta.

3-5 km
Fra å føle meg rimelig kul og fresh blant stein og røtter, fikk jeg mer enn nok med å holde frekvensen og motet oppe på de lettløpte grus- og asfaltpartiene. Nå begynte jeg virkelig å merke at det har blitt noen mil de siste ukene, men var smart nok til å bare roe meg ned litt framfor å prøve å holde oppe et tempo jeg visste ikke kunne holde inn. Koste meg fortsatt godt nedover noen våte, sleipe, gjørmete gressbakker. Sayonora, bitches! tenkte jeg da jeg løp forbi de samme gubbene for tredje gang.

5-7 km
Kom ut på asfalten igjen og skjønte at det kom til å være nesten bare asfalt resten av løypa. Begynte også å skjønne at dette kom til å bli tøft. Flaks at du er så tøff, da! tenkte jeg, og så: Hehehe. Ble løpende alene, og det var egentlig helt greit. Da fikk jeg pusha bra uten å føle at jeg kom til å dø hvert øyeblikk.

7-9 km
Følte at jeg kom til å dø hvert øyeblikk. Hadde allerede klart målet om å bli ganske sliten, så fant meg et nytt: Å ikke gå i noen av kneikene. Ble tatt igjen og løpt fra av en gubbe (eller to? Usikker). Ble litt sur over hvor sakte han løp, for det betydde jo bare at jeg løp enda saktereee. Klarte så vidt å holde meg trippende i motbakkene. Prøvde å tenke at sånn slitensmerte jo er bedre enn mye annen smerte, for eksempel kjærlighetssorg og amputasjon, men det hjalp ikke sånn veldig. Prøvde å la være å tenke at jeg om to uker skal løpe fire ganger så langt. Klarte det ikke helt.

9-11 km
Å, herregud. Først nedover langs elva, så oppover på andre siden. Fint, grønt område med lekende barn og bakerier. Og helt jævlig, selvfølgelig. Ikke at det var så bratt, men på det tidspunktet i løpet trengte jeg virkelig ikke én eneste motbakke. Og spesielt ikke en slak en som varte i årevis. Her driver jeg og jogger, liksom. Jaja, man må løpe sakte før man kan løpe fort. Serrrr, kan du holde kjeeeeeft, jeg vil bare til mål og aldri løpe igjen. Den grusstien oppover langs elva der har jeg løpt mange ganger. I dag var den mye lenger enn den pleier. Jeg måtte til og med opp den siste kneika i løpet. Jada, den er så kort og bratt at det er trappetrinn der, men likevel.

Mål
Siste nedoverbakke gikk helt fint. Var like overrasket som alltid over at jeg faktisk kom meg til mål. Spiste en banan, småpludra litt med kjentfolk, tvang en av dem til å fungere som bloggfotograf. Lunta hjemover godt fornøyd med både innsats og løp. Syntes det var gøy. Tror jeg elsker å løpe løp.

20160925_1410060

Her er Strava.
Her er resultatene.

Siri