Løpsrapport: Bjerkeløpet 2016

20160925_141006

Det er to uker til maraton. Det betyr at det verste er gjort. Jeg kan ikke tro det. Jeg mangler riktig nok et par litt hardere økter, én av dem fikk jeg i dag, men den verste mengden er bankers. Med det håper jeg også at følelsen av å bevege meg i sirup sakte men sikkert vil forsvinne, og at jeg kan stå på start med ganske freshe bein om to uker. Det er jo lov å håpe, og nå har jeg iallfall gjort det jeg kan for at det skal skje. Sånn helt innenfor rimelighetens grenser, selvfølgelig. Skulle jeg gått hardere inn for dette maratonet, hadde det hatt større innvirkning på livet mitt generelt, og der er jeg ikke akkurat nå.

 

 

Løpsrapport Bjerkeløpet

Jeg trenger å få ruska litt i kroppen før maraton, så selv om beina lagde skrikemoji til meg, meldte jeg meg på Bjerkeløpet i går kveld. Ble fristet av at det skulle være en «utfordrende løype». Det er jo aldri det, vøtt, for det er jo alltid friidrettsfolk som lager de beskrivelsene der, og de får jo panikk bare de ser en stein. Eller enda verre: en rot. Hvis du er friidrettsperson selv og føler deg litt støtt av dette, så kan jeg trøste deg med at du hundre prosent sikkert løper fra meg på asfalt. Lett. Uansett mener jeg bare at når det står at løypa er krevende eller utfordrende, så betyr det egentlig bare at den er morsom. Og det var den!

Start
Sto og hang på et gjerde i det starskuddet gikk. Måtte snakke litt strengt til meg selv: Nå skjerper du deg litt her, frøken. Har du meldt deg på løp, så har du meldt deg på løp.

0-1 km
Hele den første delen av løpet var rimelig motbakketung. Beina mine var seige og jeg syntes alle rundt meg løp veldig fort, men klarte å snakke konstruktivt til meg selv. Dette er veldig god trening, du kommer til å få igjen for det om to uker, det er mye bedre å gjøre dette sammen med mange andre enn alene langs Ringveien. Eneste oppgave i dag: Bli ganske sliten.

1-3 km
Kom inn på en sti og tempoet rundt meg gikk drastisk ned. Jeg var veldig avslappet til det, tror kroppen min klarte å overtale hjernen om at jeg bare fikk ta det som gratismeter. Det er jo veldig, veldig gøy å være avslappet og løpe i et helt behagelig flyttempo når folk rundt deg sliter. Hehehe, pingler. Dessuten er det mye morsommere å løpe på sti og i terreng enn på asfalt. Skal gjøre mer av det neste år, ass. Sånne ting tenkte jeg på helt til vi kom ut på grusveien og folka jeg nettopp hadde løpt forbi fikk opp farta.

3-5 km
Fra å føle meg rimelig kul og fresh blant stein og røtter, fikk jeg mer enn nok med å holde frekvensen og motet oppe på de lettløpte grus- og asfaltpartiene. Nå begynte jeg virkelig å merke at det har blitt noen mil de siste ukene, men var smart nok til å bare roe meg ned litt framfor å prøve å holde oppe et tempo jeg visste ikke kunne holde inn. Koste meg fortsatt godt nedover noen våte, sleipe, gjørmete gressbakker. Sayonora, bitches! tenkte jeg da jeg løp forbi de samme gubbene for tredje gang.

5-7 km
Kom ut på asfalten igjen og skjønte at det kom til å være nesten bare asfalt resten av løypa. Begynte også å skjønne at dette kom til å bli tøft. Flaks at du er så tøff, da! tenkte jeg, og så: Hehehe. Ble løpende alene, og det var egentlig helt greit. Da fikk jeg pusha bra uten å føle at jeg kom til å dø hvert øyeblikk.

7-9 km
Følte at jeg kom til å dø hvert øyeblikk. Hadde allerede klart målet om å bli ganske sliten, så fant meg et nytt: Å ikke gå i noen av kneikene. Ble tatt igjen og løpt fra av en gubbe (eller to? Usikker). Ble litt sur over hvor sakte han løp, for det betydde jo bare at jeg løp enda saktereee. Klarte så vidt å holde meg trippende i motbakkene. Prøvde å tenke at sånn slitensmerte jo er bedre enn mye annen smerte, for eksempel kjærlighetssorg og amputasjon, men det hjalp ikke sånn veldig. Prøvde å la være å tenke at jeg om to uker skal løpe fire ganger så langt. Klarte det ikke helt.

9-11 km
Å, herregud. Først nedover langs elva, så oppover på andre siden. Fint, grønt område med lekende barn og bakerier. Og helt jævlig, selvfølgelig. Ikke at det var så bratt, men på det tidspunktet i løpet trengte jeg virkelig ikke én eneste motbakke. Og spesielt ikke en slak en som varte i årevis. Her driver jeg og jogger, liksom. Jaja, man må løpe sakte før man kan løpe fort. Serrrr, kan du holde kjeeeeeft, jeg vil bare til mål og aldri løpe igjen. Den grusstien oppover langs elva der har jeg løpt mange ganger. I dag var den mye lenger enn den pleier. Jeg måtte til og med opp den siste kneika i løpet. Jada, den er så kort og bratt at det er trappetrinn der, men likevel.

Mål
Siste nedoverbakke gikk helt fint. Var like overrasket som alltid over at jeg faktisk kom meg til mål. Spiste en banan, småpludra litt med kjentfolk, tvang en av dem til å fungere som bloggfotograf. Lunta hjemover godt fornøyd med både innsats og løp. Syntes det var gøy. Tror jeg elsker å løpe løp.

20160925_1410060

Her er Strava.
Her er resultatene.

Siri

17 kommentarer

  1. Jeg gleder meg også til du har løpt maraton – tror det må bli popcorn til lesinga her da altså! :o) Forøvrig har jeg også løpt i dag, for første gang i mitt liv har jeg løpt 10 km uten å stoppe underveis! Ikke fort, definitivt ikke elegant, men 10 KILOMETER! For ei halvgammal røy på 48 år uten særlig løpserfaring (har jogget 2-3 ganger i uka siden i vår) så er det bra skal jeg si deg! :-D Og ikke tissa jeg i buksa heller. ;o)

    1. Gratulerer, Anne Berit! Skikkelig bra! Håper du klappa deg selv på skuldra og slo til med en skikkelig fortjent premie etterpå.

    1. Ja, det er det beste av alt. Skal jo bare løpe maraton én gang, så da er det asfalten som gjelder, dessverre. Neste år blir det sikkert bare oppover og terreng, da!

  2. Gratulerer med bra løpt løp!
    Bjerkeløpet høres fint ut, kanskje neste år?
    Må bare få fortelle noe relatert til rulleskiape-opplevelsen din, i og med at Malin leste «rullestolape»:
    I helgen ble jeg, på sykkeltur med barn, nedkjørt bakfra av en eldre dame i elektrisk rullestol mens jeg sto i veikanten for å fange en Eevee! Sykkelen havnet under stolen og jeg havnet langflat på asfalten. Ble skikkelig forbanna og litt redd, og dama bare: Jeg så dere ikke! Fy faen, ass!!

    1. Bjerkeløpet var veldig fint, anbefales på det varmeste. Får virkelig ikke et eneste sekund gratis i en sånn løype.

      Herre min hatt! For en oppførsel! Gikk det bra med alle? Skulle tro de man måtte ha en form for sertifikat for å kjøre sånn elstol?

      (Fikk du Eeveen?)

  3. Det er en av de fine tingene med å løpe orientering. All knotinga i myr og bushinga jeg bedriver, får de fleste stier til å virke lettløpte.

    Molly har et veldig godt poeng. Burde ikke du løpe fjellmaraton eller noe?

    1. Jo, absolutt. Men jeg skal jo bare gjøre det én gang (og jeg har med medløpere), så da blir det asfalt denne gangen. Mulig det blir o-comeback igjen neste år, da! Har vært litt på trening i Harstad, og det er jo så digg terreng der. Hvordan synes hofta di det er å holde på i terrenget?

    2. Hofta, som forøvrig hadde vært lim for lenge siden om jeg var en hest, fungerer fint i terreng. Ellers er den fortsatt ubrukelig litt for ofte. Jeg vurderer å skifte den ut. Jeg tror ihvertfall at det stemmer at gamle damer kan få ny hofte.

      Tenk om du finner ut at du elsker å løpe maraton.

    3. Mamma har nettopp fått en ny hofte! Det er derfor jeg er i Oslo. Det går veldig bra. Hun er jo mye eldre enn deg, da.

      (Hvis jeg finner ut at jeg elsker maraton, så er jeg ikke stoltere enn at jeg løper flere maraton, assa.)

    4. Håper at det går fint med mammaen din.

      Jeg kvalifiserer selvfølgelig ikke til å få ny hofte. Jeg trenger bare å ta tida til hjelp. Og sutre litt mindre.

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.