Velt

Så kan det jo hende man kommer susende nedover fra Tømte i retning Movatn, og det kan hende det går ganske fort, for man har kanskje lært seg at det ofte er for lav fart som gjør det vanskelig å komme seg over hull og røtter og altfor grov grus, men så kan det hende at en litt for stor pinne bare plutselig begynner å eksistere inne i forhjulet. Hjul går ikke rundt med pinne i seg, så da ligger man der i grøfta. Med man mener jeg meg selv. Jeg falt av sykkelen på ordentlig, ikke bare sånn tipping som de driver med i Tour de France.

Neida! Haha! Nå trodde du du måtte begynne å sende meg linker til folk som skaver av seg rumpa og ansiktet og brekker alle kragebeina og nesa og sånn i Tour de France! Det trenger du ikke. Jeg anerkjenner absolutt at de faller som faen der. Jeg bare skjønner ikke hvorfor de kaller det velt. Det høres utrolig lite dramatisk ut. De sier Edball har vært involvert i en velt, og så kommer Edball hoppende inn på en istykkerskutt enhjulssykkel fra andre verdenskrig, med drakta opprevet fra hals til snopp, ett brilleglass og brillene på snei, anakondamøkk i hjelmen og en liten russisk dame på nakken? Også kaller de det velting?

Jeg husker ikke at jeg landa, men jeg husker at jeg lå i grøfta og tenkte livet mitt, og at jeg så reiste meg opp og tråkket hardt på den derre taggete rundingen kjedet ligger på. Da jeg etterpå fortalte det til Hallén, sa han at sånn aggressivitet er et tegn på at jeg begynner å bli en ekte syklist. Vold hjalp litt, men jeg blødde fortsatt kraftig fra stoltheten, og dessuten var ikke ydmykelsen over. I det jeg løftet blikket fra grøfta og opp på veien, så jeg en fuckings engelsk setter som sto og så på meg med et lattermildt ansiktsuttrykk. Jeg måtte bare komme meg derfra så fort som mulig, og i den situasjonen betydde det å sykle hjem.

Jeg plastret sammen stoltheten med smågodt. Levde livet mitt et par dager. Harket litt snørr ned i halsen, spyttet på asfalten og satt meg på sykkelen igjen. Og hadde den beste sykkelenturen jeg har hatt. Lårene var lette, den nye sykkelbuksa beskyttet effektivt den utsatte huden mellom beina, solnedgangen over Maridalen var vakrere en noen gang før. Neida, jeg falt selvfølgelig av igjen. Igjen! I en liten nedoverbakke sluttet plutselig bakbremsen min å virke. Jeg snakker sant. Jeg klemte for livet, men ingenting skjedde. Final Destination 11. Så jeg bremset selvfølgelig for hardt med forbremsen. SERIØST!?! ropte jeg. Å jada, det var seriøst. Så seriøst at jeg slo meg selv i ansiktet da jeg landa. Hvordan høres latteren til en engelsk setter ut, egentlig?

Så nå skal jeg ikke sykle på en stund. Iallfall ikke på en uke. Jeg har blåmerker på alle de myke stedene, og neseblod er faktisk ganske dramatisk for en som besvimer av papirkutt. Men jeg lot være å sparke sykkelen denne gangen. Bremser slutter bare ikke å virke sånn av seg selv.

S

6 kommentarer

Si nesten hva du vil!

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.