Overdressed

Nesten hundre sider uti Anna Karenina blir jeg endelig følelsesmessig berørt. Det er selvfølgelig et ball involvert. Kitty har nettopp sagt nei til en god ekteskapsmatch, hun forventer et frieri fra en annen, en kjekk grevetype fra St. Petersburg. Hun har tatt på seg en rosa installasjon, det er visst noen liter kniplinger involvert, hun har høy frisyre «med en rose og to blader på toppen».

På ballet får hun kun én dans med sin kjære. Han danser resten av kvelden med Anna K, det gløder mellom dem, de er fortapt i hverandre, blablabla. Anna K har på seg en enkel, svart kjole, frisyren er løs, ansiktet er hennes mest iøyenfallende smykke.

Kitty er rett og slett overdressed på verste vis. Da hun ankom ballet følte hun seg vakker, hadde vært nøye med at det ikke skulle se ut som hun hadde brukt timevis «på toalettet», som det står i den norske 1996-utgaven. «Øynene strålte, og de røde leppene smilte uvilkårlig i bevisstheten om sin egen ynde.» Så blir hun altså nedgradert til en fjollete muffins ved siden av den elegant uanstrengte Anna K.

Kitty gjør som de fleste av oss ville gjort, hun gjemmer seg bort i en lenestol i den lille salongen.

I Kittys hode har ikke Anna gjort noen innsats som helst, tvert imot er det hennes naturlige skjønnhet og sjarm som forfører offiseren. Fjollemuffinsens innsats er ikke bare fåfengt, den er latterlig. Hun har på seg en komplisert tyllkjole med rosa overtrekk! Hun har tykke, blonde løshårsfletter!

Dette høres strengt tatt ut som et helt rått antrekk, spør du meg, men når du har prøvd rosa tyll, da har du liksom brukt opp alle verktøyene dine. Da er det ikke noe mer igjen, da har du gjort alt du kunne og litt til, du må sitte i lenestolen og vite at du rett og slett ikke er bra nok og at det klønete slepet ditt hekta seg rundt Krivins knær.

Jeg vet det er mye innsats og hardt arbeid seinere i boka, jeg vet også at det er minst én dramatisk togstasjonscene og utallige sider hjertesmerte igjen, romanen er 150 år gammel. Men jeg er jammen meg ikke sikker på om noe er mer skjellsettende enn å bli grovt og offentlig skuffa mens man har på seg rosa tyll.

Siri

Publisert
Kategorisert som Bok

Siris coachingtjeneste 1

De siste årene har jeg dessverre utviklet en slags mandagsmotivasjonstjeneste på Instagram. Her er noen oppmuntringer fra de første rundene, tidlig i 2018. Nå er det 2020 og ragnarok, bare noe å ha i bakhodet når du leser. Uansett:

  • Hvis du lar døgnrytmen din gå langt nok til helvete, ender du til slutt opp med skikkelig god døgnrytme.
  • Tenk på han derre australske kortbaneskøyteløperen som vant gull fordi alle de andre falt.
  • Uansett hvilken feil du gjør denne uka, kommer det ikke til å hindre deg i å bli minister.
  • Om du kommer opp i stry fordi du har oppført deg dårlig, kan du alltids be dem som kjefter på deg om å være høfligere når de gjør det., framfor å faktisk høre på det de har å si.
  • Ikke la din egen middelmådighet hindre deg i å gjøre noe som helst.
  • Husk at de multinasjonale selskapene lever av at vi tror det er vårt personlige og individuelle ansvar å rydde opp i rotet deres.
  • Gjerne bruk beskyttelse (prevensjon og refleks).
  • Tenk på alle de idiotene som får til ting hele tiden! Tenk på Gunnar! Hvis han får det til, kan du få det til.
  • Halvparten av alle oppgaver er å møte opp. Bedre sent enn aldri, men hvis det blir veldig sent, kan det hende du slipper å gjøre noe som helst, så det bør du dobbeltsjekke.
  • Tenk på det absurde i at prins Harry nå er den kjekke prinsen. Det hadde ingen trodd for 20 år siden. Alt kan skje.
  • Husk at absolutt alt du gjør som kvinne, tydeligvis er feministisk. Stå opp om morgenen? Feministisk. Ikke stå opp? Feministisk. Smøre brødskive? Feministisk. Spise brødskive? Feministisk. Sette deg litt bedre til rette på stolen? Feministisk.
  • Hver dag sier et barn «jeg hater deg» for første gang. Inspirerende!
  • Skulle det bli helt krise, kan du alltids starte en nettbutikk der du selger merch med slagord du har stjålet fra brune og svarte kvinner på Twitter (I.K.K.E.).
  • Det er alltid lov å gå på do for å høre på én (3) boybandsang(er).
  • Husk at det ikke er mandag, men kapitalismen du hater.
  • Gjerne bruk beskyttelse (prevensjon og refleks).
  • Det er mye bedre å være snill enn flink.
  • Hvis du lager nok støy, kan du overraskende ofte komme unna med et middelmådig produkt.
  • Det er viktigere å lese enn å skrive.
  • Mange internettbaserte plattformer har blokkeringsfunksjon.
  • Husk at Cher har en sang som heter Strong Enough.
  • Du kan tape Bezzerwisser selv om du svarer riktig på flere spørsmål enn vinneren, noen ganger er ting fucka selv om du gjorde alt riktig og bra.
  • Det er ganske ofte greit å si: «Det har jeg ingen mening om».
  • Tenk at Beyoncé kalte den ene ungen sin Sir, alt er lov og gøy.
  • Gjerne bruk beskyttelse (solkrem og prevensjon).
  • Skippertak er en helt legitim livsfilosofi.
  • Hvis du ikke hadde hengt deg opp i akkurat den teite greia du sa i helga, hadde du funnet noe annet å skjære tenner over.
  • Det er lov å ikke bli bedre og bedre og bedre på alle ting du driver med, sånt er ikke bærekraftig.
  • Bitte litt bedre på én eller to ting er mer enn nok.
  • Brødskive er bra, herregud, alt annet er reinspikka løgn.
  • Shania Twain er lykkelig gift med eksmannen til vennen som hadde et forhold til den forrige mannen hennes.
  • Utover det er ikke romantisk kjærlighet så mye mer enn koselig.
  • Tenk på alle de utrolig kjedelige 1000-sidersbøkene som er gitt ut, på tide å publisere det lille blogginnlegget du er redd for at ikke er morsomt nok.
  • Snart er det mistenkelig å ikke ha nakenbildene sine åpent på nett, tenk på det.
  • Symbolet på kroppslig autonomi trenger ikke alltid være fitte.
  • Alle mennesker er veldig teite, også de folka du ikke tror er det. Spesielt de folka.
  • Det er faktisk bedre å være voksen enn barn.
  • Husk at du enten gjør området rundt deg trygt for nazister eller for de fleste andre av oss, begge deler går ikke an.
  • Gjerne bruk beskyttelse (regntøy og prevensjon).
  • Tenk på alle de tingene du har vært nervøs for og som har gått helt fint, enten fordi du fikk det til, eller fordi det ikke gjorde noe at du ikke fikk det til.
  • Coachella-konserten til Beyoncé er på internett.
  • Iblant er det lurest å gi opp. Seriøst, finn på noe annet.
  • Når Herkules møter en sint kentaur og bare: «God aften, min gode merr!»
  • Dyr synes det er digg å bli klappet av deg, selv om du gjorde noe slemt og teit på jobb i forrige uke.
  • Beklageligvis er det viktigere å gjøre det som står på gjørelista, enn å skrive gjøreliste.
  • Veldig mange synes det er helt greit om du vil sitte litt i armkrokren deres. Obs! Ikke være ekkel når du spør om det da. (2020-anm.: husk at alle teoretisk sett har covid-19!)
  • En skikkelig viktig del av pRoSeSsEn er å tenke: «Wow, dette er det verste noen noensinne har laget!»
  • Husk at en av de bra tingene med menneskekropp, er at den kan leve på nesten hva som helst, og at det sikker en haug skurker og tjener seg rike på at vi tror noe annet.
  • Gjerne bruk beskyttelse (kildekritikk og prevensjon).

Ok, god mandag! Vask henda, chat med noen kjenner eller meg.

Siri

Publisert
Kategorisert som Blablabla

Løpsrapport: Midnight Sun halvmaraton

1. april meldte jeg meg på halvmaraton. Jeg var i ganske dårlig form, stakk fingeren i været og tenkte at 1:36 var et passe hårete, men oppnåelig mål. De siste 12 ukene har jeg gjennomført et av de mest vellykka løpeprosjektene mine noen sinne, tror jeg. I går fullførte jeg prosjektet med å løpe på 1:34:37.

Jeg hadde som vanlig ikke lyst til å løpe løp da jeg ruslet mot start i 22-tiden i går kveld. Det var åtte grader og pissregn i Tromsø i natt. Når jeg sier pissregn, så mener jeg pessregn på den nordnorske måten, det var altså så vått at jeg kunne drikke ved å løpe med munnen åpen. Men det prøvde jeg altså ikke å tenke noe særlig på, for det var ikke noe alternativ å trekke seg på grunn av litt vann, så det var like greit å bare suck it up. Fordelen var at det ikke blåste noe særlig, og det er ikke selvsagt i den løypa der.

Jeg valgte nøyaktig den samme outfiten som forrige gang jeg løp. Slaskete og god.

Stian var med som verdens mest engasjerte støtteapparat. Han pakket meg inn i regntøyet og var passe streng før start, men husket å minne meg på at jeg var helt optimalt forberedt og at han var glad i meg uansett hvordan det gikk.

Jeg hadde planen klar: løpe på ca 4:35 min/km de tre første kilometerne, deretter: hva som helst.

For detaljorienterte: Her er Strava-profilen min.

Løpsrapport

1-3 km: Jeg vet allerede etter 300 meter at jeg løper fortere enn planlagt, men tenker at jeg får roe meg ned når vi kommer ut av byen og de folksomme svingene i begynnelsen. Dessuten er jeg ganske kald, til tross for litt ordentlig oppvarming, så det er greit å komme meg i gang. Pleier ikke varme opp noe særlig før halvmaraton, men her handlet det rett og slett om å holde varmen. Prøver likevel å holde igjen litt, sånn at jeg ikke skal gå på en skikkelig smell flaut tidlig i løpet.

Mest av alt er glad for å endelig løpe dette jævla løpet, som jeg strengt tatt har vært litt lei av de siste fire ukene. Jeg har folk på alle kanter, rett foran og rett bak merker at noen holder ryggen min tett og tenker at det jo er hyggelig å være en som kan bidra med rygg, ikke bare utnytte andres. Noen spiller Eye of the Tiger når vi nærmer oss Sydspissen. Gøy.

3-7 km: Det viser seg at den som holder ryggen min er en bekjent fra internett. Jeg tenker ikke faen og kanskje Stian tar noen kule bilder av oss sammen. Kroppen føles god, som om jeg har en del å gå på fartsmessig, men det er en skummel følelse i halvmaraton, for noe av nøkkelen er å ikke nærme seg toppfart og iallfall ikke så tidlig i løpet.

Noen kilometer etter Sydspissen kommer løypa nesten helt ned til sjøen og alt åpner seg opp. Det er en deilig følelse. I finvær kan man se både det ene og det andre fjellet. I kveld ser vi så vidt ut til Flyplassen, der løypa snur og går samme vei tilbake. Vi har allerede møtt og klappet for de raskeste maratonløperne, jeg setter pris på alt som gjør at jeg kan tenke på andre ting enn akkurat det jeg holder på med.

Jeg overtaler meg selv til å ikke prøve å løpe fra internettbekjent før etter at løypa snur halvveis. Gidder ikke gå på en smell fordi jeg ikke tåler å bli løpt fra av en lege. (Jeg tåler fint å bli løpt fra av leger, jeg blir det flere ganger i uka, men da er jeg liksom forberedt på ydmykelsen.) Jeg drikker ikke på noen drikkestasjoner. For det første har jeg løpt en haug vellykka halvmaraton uten å gjøre det, iallfall i kaldt vær, og for det andre er jeg veldig dårlig på å drikke i fart, jeg liksom bare kaster safta i ansiktet og ender uansett opp med å gulpe opp det lille som treffer kjeften, og det er i beste fall. I verste fall snubler jeg og blir stoppet av fuckings Røde Kors for å få plaster i ansiktet (ikke spør). Så jeg drikker ikke.

7-11 km: Jeg bruker en stund på å regne ut hvordan jeg ligger an tidsmessig ved ca 8 km, og ser at jeg er passe mye foran skjemaet. Ikke så lite at jeg trenger å stresse for å holde farta, ikke så mye at det er selvsagt at jeg kommer til å gå på en smell. Ned mot vending skjer det litt greier, det er drikkestasjon og en liten tunnell og et par rundkjøringer, og sånt distraherer jo effektivt fra det totalt idiotiske i å betale for å ha det skikkelig vondt. Selv om jeg ikke har det spesiet vondt ennå, vet jeg jo at det kommer.

11-14 km: Jeg føler meg bra og merker at jeg begynner å ta igjen folk raskere enn tidligere i løpet. Jeg henger meg på en tynnlegga gubbe som setter opp farta omtrent akkurat når jeg tar ham igjen (ikke på grunn av meg, altså). Pusten går, men jeg sørger for å holde igjen nok til at den ikke går over i den klassiske hikstingen. Beina føles foreløpig også ok, og når ser jeg Hallén i veikanten, roper jeg: «Heeeei! Jeg føler meg fin!» Også vinker jeg, selv om jeg vet at han synes det er provoserende useriøst. Helt ærlig sier jeg det om at jeg føler meg bra mest for å psyke opp meg selv. Det er omtrent ved Hallén jeg skjønner at jeg har løpt fra internettbekjent, og da blir jeg letta over å slippe spurtoppgjør. Jeg har aldri vært i et spurtoppgjør og det er fordi jeg er så treig at verken jeg eller andre oppfatter at jeg spurter.

14-18 km: Omtrent 500 meter etter at jeg har sagt til Hallén at jeg føler meg bra, begynner jeg å føle meg rimelig ferdig. Som i: nå hadde det vært digg om det var to, ikke sju kilometer igjen. Jeg henger fortsatt på Tynnleggen og tenker at jeg skal holde ham til det er sju kilometer igjen og så til det er seks kilometer igjen og så til det er fem kilometer igjen osv.

Når jeg passerer 16 kilometer har jeg det strengt tatt vondt og konsentrerer meg ganske hardt for å holde tempoet oppe. Regnet høljer fortsatt ned, som det har gjort hele løpet, og jeg tror kroppen min på dette tidspunktet er litt lei av å holde temperaturen min oppe, den har nok å stri med, si, så jeg begynner rett og slett å fryse litt. Digg med midtsommer, da. Jeg stirrer stivt på leggene foran meg og biter tenna sammen. Ikke bokstavelig talt, faktisk dingler underleppa mi litt sånn ukontrollert når jeg er ordentlig sliten.

18-21 km: De siste tre kilometerne er ganske jævlige, og tempoet dabber litt av, jeg merker det mens jeg løper. Men jeg konser hardt for å unngå at det skal dabbe av for mye, tenker lett og sterk, lett og sterk og prøver å ta korte, kjappe steg, framfor de laaange, seige greiene jeg kan finne på å løpe med når jeg ikke tenker meg om. Jeg lurer på om jeg kommer til å begynne å gå, som om det er en avgjørelse som ikke har noe med meg å gjøre i det hele tatt. Jeg stirrer fortsatt på leggene foran meg og tvinger meg selv til å vinke takknemlig til festen som spiller Final Countdown ut av et vindu.

De siste to-tre kilometerne begynner jeg å merke asfaltbankinga ordentlig i låra. Det er ikke krise og jeg er glad for at jeg har tatt langturene mine på alvor. Denne delen av løpet synes jeg ikke er noe gøy. Jeg har vondt og tenker på at én kilometer er utrolig langt.

21 km-mål: Herregud, oppløpet er såååå jææævla laaangt. Jeg highfiver en publikummer og later som jeg synes det er kjempegøy. Men så kommer målstreken.

1:34:37, dere. Nesten halvannet minutt fortere enn jeg hadde som mål. Tre minutter kjappere enn for tre år siden, som er forrige gang jeg løp halvmaratonet under Midnight Sun Marathon. Jeg luuurer også på om det er mitt tredje raskeste halvmaraton noen sinne, men det kan jeg ikke garantere. Det er iallfall up there. Ikke verst.

Etter et glass saft og kriseskifting, trakk Hallén en liten champagneflaske opp av sekken og sa jeg hadde fortjent den, fordi jeg har vært så flink med halvmaratonprosjektet. Jeg begynte nesten å grine. Nå skal jeg hvile. Vil ikke snakk om løping på en stund.
S

Halvmaratonplanen

Her er et bilde fra forrige gang jeg løp halvmaraton i Tromsø, det er tre år siden. I kveld skal jeg gjøre det samme, forhåpentligvis litt raskere. Den gangen løp jeg på 1:37:39. Nå har jeg, siden jeg meldte meg på 1. april, hatt som mål å løpe på 1:35:59. Raskere enn 1:36:00, altså.

Siden dette er en forsøksvis ærlig blogg, må jeg si at jeg tror jeg har det inne. Jeg tror til og med jeg har litt å gå på. Ikke sånn kjempemye, men nok til at jeg har vurdert en haug ulike løpsopplegg. Hadde jeg vært usikker, hadde jeg lagt meg på 4:35 min/km (det jeg må ha i gjennomsittstempo for å løpe på 1:35:59) fra start og prøvd å holde ut så lenge jeg kunne.

Men jeg har gjort alt jeg skulle, jeg har løpt langturene mine og ganske mange hardøkter, jeg har ikke vondt noe sted, jeg har bevist god form og har hvilt godt den siste halvannen uka. Jeg er rett og slett forberedt.

Så jeg har tenkt å legge meg på sånn ca 4:35-fart de første to-tre kilometerne, for å finne roen, og så skal jeg gi meg selv lov til å gjøre det jeg har lyst til. Kanskje jeg vil løpe litt fortere, kanskje jeg vil holde farta. Hvem vet.

Vi blogges i morra, tenker jeg. Hvis du ikke klarer å vente, så har Hallén lovet å lage stories til @slappavlittda mens jeg løper. Verdens beste støtteapprat er omtrent like engasjert som meg, og kommer nok som vanlig til å løpe minst et halvmaraton mens han heier.

Jeg vil ikke snakke om værmeldinga.

Siri

Løpsrapport: Harstadkarusellen #4, Kilamyra

Jeg hadde ikke noe lyst til å løpe løp, men det har jeg jo egentlig aldri lyst til, jeg vil bare være hjemme og se på Netflix, sånn egentlig. Men så vil jeg jo eeegentlig ikke det heller, jeg er som sagt glad i å ha løpt. Så jeg bruke det vanlige trikset: Si til meg selv at jeg ikke trenger å løpe så fort eller ha det så vondt, men at jeg må stille opp.

Så jeg stilte opp.

Løypa var annonsert 5,6 km lang, rimelig flat og på asfalt. Høres vondt ut, spør du meg, men kom meg nå til start og varma opp et kvarters tid. Været var deilig, jeg har vært skikkelig heldig med løpeværet underveis i dette halvmaratonprosjektet.

Jeg er alltid treig i starten. Ikke bare stiller jeg meg for langt bak, jeg trenger liksom et par kilometer på å forstå at jeg faktisk løper, og så helst et par til på å forstå at jeg faktisk løper løp, men det er jo strengt tatt helt i overenstemmelse med komme-seg-til-start-trikset, og dessuten gir det som oftest negativ splitt og relativt hyggelige løpsopplevelser, så jeg skal ikke klage. Har alltid vært sånn, kommer sikkert alltid til å være sånn.

Starten gikk iallfall, og jeg gampa av gårde. Følte meg stiv og tung i kroppen, men beveget meg iallfall i riktig retning. Snaut seks kilometer skulle jeg klare, og dessuten går det alltid fortere i starten enn det føles som.

Etter omtrent en kilometer løsna det litt i beina og folkemengden. Jeg fant noen rygger å plukke, nok en fordel med å være litt treig i begynnelsen. Altså, jeg veit at 3:57 på første kilometer ikke er treigt for meg, men sammenlignet med folk det er naturlig å sammenligne meg med, var det det.

På andre, tredje og fjerde kilometer løp jeg plutselig ganske fort, jeg merket det i beina og kroppen, du veit den følelsen av å ha det vondt, men at det er greit? At det liksom går for fort, men at du kanskje bare må ta 70 prosent av konsekvensene av det? At du kan kjenne at beina tjokker liiitt fortere mot asfalten enn de pleier, og at du løper og venter på veggen, men så er det ingen vegg, bare et sånt litt plagsomt skilleteppe i makramé som pleier å henge i døråpningen hos gamle hippier?

Den femte kilometeren roet jeg meg litt ned, for det begynte å gjøre ordentlig vondt og jeg husket godt forrige løp. Men jeg roet meg bare litt, altså, og de siste 700 meterne prøvde jeg å løpe så fort jeg kunne. Tror det var smart, både for sluttida og for min opplevelse av løpet.

Jeg så ikke på klokka en eneste gang underveis, jeg gjør tydeligvis ikke det, så da jeg kom i mål, tenkte jeg at jeg hadde hatt omtrent 4:11 min/km i gjennomsnitt, som på de tidligere løpene. Men det viste seg at jeg hadde hadde 4:02 min/km?? I gjennomsnitt? Wtf?

Ikke rart jeg måtte sitte på bakken et par minutter og sikle etter målgang.

Så, ja, jeg vet ikke hva som foregår, jeg. Jeg er tydeligvis i god form. Ok, det var det, bare en liten løpeoppdatering.
S

Publisert
Kategorisert som Løping

Halvmaratontrening, uke 8, 9 og 10

Ja, jeg vet ikke helt hva jeg skal si, for løpinga går fortsatt helt knirkefritt. Siden forrige ukesinnlegg har jeg skjønt at jeg skal ta litt mer av æren for det, da, og at denne nye «ikke overdrive»-filosofien faktisk også er det til det beste for formen på sikt. Sjokkerende innsiktier her, jeg vet.

Jeg løper jo nesten utelukkende med Adidas-sko (betaler for dem selv, ja!), men det kan jo hende at det all in-slagordet ikke er et godt slagord for meg personlig. 70 % in burde være mitt slagord, tror jeg. Eller kanskje det å faktisk ta løpinga såpass på alvor at jeg gir både kroppen og hodet tid til å hente seg inn og bli sterkere, er å gå all inn. Hvem veit.

Uansett, sånn har løpinga sett ut de siste ukene:

(Alle detaljer er på Strava, hvis du er megainteressert.)

Halvmaratontrening uke 8 (fem uker igjen):

Mandag: hvilings

Tirsdag: Gressholman rundt, Harstadkarusellen.

Onsdag: hvil

Torsdag: 8 rolige kilometer

Fredag: Langtur. 21,5 km, 5:31 i snitt. Inkludert 5×1 min raske drag mot slutten.

Lørdag: En drøy time med snøtråkking oppi lia

Søndag: Langintervall, veeeeldig kontrollert. 5 x 10 min rett under 5:00 min/km. Sliten, men gjennomførte fint.

Løpt: drøyt 60 km

Halvmaratontrening uke 9:

Mandag: hvil

Tirsdag: 9 km rolig

Onsdag: Motbakkeintervall, litt improvisert på grunn av snø i løypa, seks drag, snaut 30 min til sammen. Litt dårli følelse. Kjørte på, men maksa ikke ut.

Torsdag: Kort subbetur (40 min)

Fredag: Langtur. Drøyt 20 km, 5:08 min/km i snitt. Føltes fint med medvind på vei hjem, sikkert derfor jeg løp så fort.

Lørdag: hvilings

Søndag: Rolig tur på asfalt, 14 km

Løpt: ca 60 km

Halvmaratontrening uke 10:

Mandag: Harstadkarusellen. Snaut 6 km. Løpsrapport kommer.

Tirsdag: hvilings

Onsdag: Langtur, drøyt 20 km, 5:23 min/km.

Torsdag: Kort joggings

Fredag: Kort joggings

Lørdag: Kort joggings i Hellaaas

Søndag: Drøyt 10 km på en råtten mølle. Løp noen litt lange drag, ble sliten, aner ikke hvor fort.

Løpt: ca 60 km

De siste ukene har Hallén vært med på en del løpeturer, og det er alltid hyggelig. Da føler jeg at han bryr seg om det jeg driver med og at det ikke bare handler om at jeg skal engasjere meg i hans hobbyer hele tiden. I tillegg har det hjulpet litt på hodet å få løpt noen karuselløp, det er digg å ikke måtte bli sliten på eget initiativ hele tiden.

I dag er det tirsdag, det betyr at det er halvannen uke igjen til halvmaratonet mitt. Formtoppingsplanen min er som følger: Å bli ganske sliten, men fortsatt ikke overdrive. Slippe opp fra og med onsdag (i morgen) eller torsdag. Ja, det er tidlig, men historien viser at jeg trenger litt mer enn en uke på å komme meg ordentlig ovenpå. Med «slippe opp» mener jeg: mindre mengde, flere hviledager, kortere og raskere drag. Det blir på innfallsmetoden, ja, det er tydeligvis sånn jeg gjør ting nå.

Vi kommer tilbake til selve halvmaratonplanen, for den har jeg ikke tenkt på ennå. Også skal jeg skrive et løpsreferat fra det forrige løpet i Harstadkarusellen, for der overrasket jeg meg selv. Igjen. Snakkes!

S

Publisert
Kategorisert som Løping