Fire og et halvt år i Harstad har gitt meg

På et eller annet tidspunkt ble jeg med en mann til Harstad. Jeg skal ikke kokettere og si at jeg aldri hadde hørt om byen før jeg ble forespeilet en fremtid der, jeg møtte faktisk en uforglemmelig jente fra Harstad på en sommerleir tidlig på 2000-tallet, men vi kan trygt si at det glade friluftsliv på Hinnøya ikke akkurat sto på bucketlista mi.

Nå er det nesten fem år seinere, jeg har blitt med en mann enda lenger nordover, og her er noe av det Harstad ga meg:

  • En hund. Den var en helt avgjørende del av Harstad-avtalen, ja, jeg vil gå så langt som å si at det ikke hadde blitt noe Harstad om det ikke lå et hundeløfte til grunn. Det finnes andre ting i avtalen også. Noen har blitt glemt, andre er overholdt og krysset av, andre igjen er blitt noe annet eller er ikke lenger hensiktsmessig eller ønsket.
  • En mildt sagt irriterende friluftskonto på Instagram.
  • Nachspiel på en lakseoppdrettsbåt.
  • Tarotkort. Jeg vet ikke om mannen hadde insistert på Harstad om han visste at det kunne bli en av konsekvensene.
  • Nye venner.
  • Vissheten om at jeg klarer å skaffe meg nye venner, det var jeg jammen meg ikke sikker på en stund der. Har du prøvd å skaffe deg nye venner, herregud.
  • En bokklubb på internett.
  • To bokklubber IRL, RIP.
  • Noen gode formtopper og noen drøye formdaler, både fysisk og mentalt.
  • Nytt skiutstyr og nye skiferdigheter. Ikke spesielt imponerende greier, men jeg hadde jo ingen i utgangspunktet. Nå kan jeg komme meg ned fra fjell jeg ikke kunne komme meg ned fra før. Ikke på en kul måte, men mest sannsynlig i ett stykke kropp.
  • Westlife-konsert direkteoverført til vakre Harstad-kino. Balalajka-oppvisning av koret til Den røde armé. 90-tallsfest der jeg tenkte at jeg burde vært DJ.
  • Vissheten om at folk er like alle steder, vi bare finner på forskjeller for å ha noe å prate om.
  • Fem milliarder høydemeter, fem millioner netter i telt.
  • Mange muligheter til å lære å holde kjeft, ingen av dem utnytta til det fulle.
  • Jeg nådde mine to viktigste Harstad-mål: 1. Ikke få barn fordi jeg kjeder meg. (Kjeda meg ikke noe særlig, fikk heller ikke barn.) 2. Ikke havne på Harstad sykehus, og iallfall ikke mens han jeg bor sammen med er på jobb. (Var bare innom sykehuset for å levere ting og klemmer.)
  • En slags lærdom: Positive vibes only kan dra rett til helvete, men på et eller annet tidspunkt må man leve på det stedet man er mest, ikke bare på det stedet man skulle ønske man var.
  • Men aller mest ga Harstad meg noe jeg helt på ekte er takknemlig for å ha oppdaget, og det er: alenedrikking på badegulvet.

Akkar, hyse, torsk og sei, Grytøy, hei hei hei

Siri

Publisert
Kategorisert som Hva skjera

Hvordan blogger man når det er 2020 og man er 30 år gammel

Jeg vet ikke hvordan man blogger i 2020, og jeg vet ikke hvordan man blogger når man er 30 år gammel, men jeg har flyttet inn i bloggbebygelse, så jeg føler på et visst press til å finne det ut. Ikke følg med, det blir flaut.

Siri

Publisert
Kategorisert som Hva skjera

Men noen ting blir jo bra

For eksempel blir det nok bart i marka her om et par måneder, og dessuten har jeg lært meg å lage ganske gode margaritaer.

Publisert
Kategorisert som Hva skjera

Liten påminnelse til meg selv

Alt hører ikke hjemme på internett, du trenger ikke dele hver minste innskytelse, noen ting kan faktisk leve lenge og vel i minnet ditt, ja, jeg vil gå så langt som å si at det finnes situasjoner som faktisk blir bedre av å holdes irl. Tenk litt før du poster, ingenting haster så mye at du ikke kan ta deg råd til et par sekunders betenkningstid. Jeg vet at du synes det er kjedelig å ikke kunne gå på fest, men du er faktisk ikke avhengig av din ukentlige dose selvutdriting m/påfølgende skamfølelse, så jeg synes ikke du skal jakte på den via diverse digitale kanaler.

Du kan for eksempel begynne å tegne, spille blokkfløyte, drive med noe selvutvikling, jogge litt, lese en jævla bok eller støvsuge badet.

S

Publisert
Kategorisert som Hva skjera

Noe jeg tenker på når jeg våkner midt på natta

En gang tidlig på 2010-tallet var jeg på en fest i en leilighet i Gamlebyen. Vi hørte sikkert på Veronica Maggio, men det kan også være noe jeg forbinder med den generelle perioden i livet, og dermed synes at hører til i dette minnet.

Jeg slang veggimellom med en flaske søt hvitvin i neven, og på et tidspunkt endte jeg opp på kjøkkenbenken, med beina dinglende nedover oppvaskmaskinen. Jeg trodde sikkert jeg så søt ut.

En annen jente kom inn på kjøkkenet mens hun drakk rett fra vinflaska, som et speilbilde av meg selv.

«Classy!» sa jeg, og løfta hånda med min egen vinflaske til munnen. Som en spøk, ikke sant, en slags ironisk anerkjennelse av vår felles skjebne.

Her kommer dessverre plottwisten: Da jeg drakk, var det ikke av en flasketut, men av et helt passende vinglass. Jeg var for langt utpå til å huske at noen hadde gitt meg et glass.

Så der satt jeg på kjøkkenbenken, med dinglebein og svært kritikkverdig leppeslenging.

Bare noe jeg liker å tenke på når jeg ikke får sove og hjernen liksom trenger litt ekstra fôr til kverna.

S

Publisert
Kategorisert som Hva skjera

Pestoppdatering 3

Jeg har laget en tiktok fra ekskona til Harald Eia sitt perspektiv.

S

Publisert
Kategorisert som Hva skjera