Fire og et halvt år i Harstad har gitt meg

På et eller annet tidspunkt ble jeg med en mann til Harstad. Jeg skal ikke kokettere og si at jeg aldri hadde hørt om byen før jeg ble forespeilet en fremtid der, jeg møtte faktisk en uforglemmelig jente fra Harstad på en sommerleir tidlig på 2000-tallet, men vi kan trygt si at det glade friluftsliv på Hinnøya ikke akkurat sto på bucketlista mi.

Nå er det nesten fem år seinere, jeg har blitt med en mann enda lenger nordover, og her er noe av det Harstad ga meg:

  • En hund. Den var en helt avgjørende del av Harstad-avtalen, ja, jeg vil gå så langt som å si at det ikke hadde blitt noe Harstad om det ikke lå et hundeløfte til grunn. Det finnes andre ting i avtalen også. Noen har blitt glemt, andre er overholdt og krysset av, andre igjen er blitt noe annet eller er ikke lenger hensiktsmessig eller ønsket.
  • En mildt sagt irriterende friluftskonto på Instagram.
  • Nachspiel på en lakseoppdrettsbåt.
  • Tarotkort. Jeg vet ikke om mannen hadde insistert på Harstad om han visste at det kunne bli en av konsekvensene.
  • Nye venner.
  • Vissheten om at jeg klarer å skaffe meg nye venner, det var jeg jammen meg ikke sikker på en stund der. Har du prøvd å skaffe deg nye venner, herregud.
  • En bokklubb på internett.
  • To bokklubber IRL, RIP.
  • Noen gode formtopper og noen drøye formdaler, både fysisk og mentalt.
  • Nytt skiutstyr og nye skiferdigheter. Ikke spesielt imponerende greier, men jeg hadde jo ingen i utgangspunktet. Nå kan jeg komme meg ned fra fjell jeg ikke kunne komme meg ned fra før. Ikke på en kul måte, men mest sannsynlig i ett stykke kropp.
  • Westlife-konsert direkteoverført til vakre Harstad-kino. Balalajka-oppvisning av koret til Den røde armé. 90-tallsfest der jeg tenkte at jeg burde vært DJ.
  • Vissheten om at folk er like alle steder, vi bare finner på forskjeller for å ha noe å prate om.
  • Fem milliarder høydemeter, fem millioner netter i telt.
  • Mange muligheter til å lære å holde kjeft, ingen av dem utnytta til det fulle.
  • Jeg nådde mine to viktigste Harstad-mål: 1. Ikke få barn fordi jeg kjeder meg. (Kjeda meg ikke noe særlig, fikk heller ikke barn.) 2. Ikke havne på Harstad sykehus, og iallfall ikke mens han jeg bor sammen med er på jobb. (Var bare innom sykehuset for å levere ting og klemmer.)
  • En slags lærdom: Positive vibes only kan dra rett til helvete, men på et eller annet tidspunkt må man leve på det stedet man er mest, ikke bare på det stedet man skulle ønske man var.
  • Men aller mest ga Harstad meg noe jeg helt på ekte er takknemlig for å ha oppdaget, og det er: alenedrikking på badegulvet.

Akkar, hyse, torsk og sei, Grytøy, hei hei hei

Siri

Bli med i samtalen

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.