En gang i januar hadde jeg mitt verste skisammenbrudd til nå. Jeg satt fast med én ski på hver side av en liten busk, med snø i supertrøya og desperasjon dunkende i halsen. «Ikke se på meg! Ikke se på meg!» hulket jeg, mens Hallén fortvilet så på meg. Han måtte ploge meg ned fra fjellet som om jeg var dansk.
Noe med det sammenbruddet gjorde tydeligvis mer inntrykk enn de andre sammenbruddene jeg har hatt på ski. Ikke for å skryte, men jeg har hatt en del. Nå har han skjønt at jeg mener det når jeg sier at jeg aldri har lært å stå ordentlig på nedoverski, at det ikke bare handler om innstilling, men først og fremst om ferdigheter.
I ettertid har vi rett og slett begynt å øve ordentlig. Ikke så mye, men litt. Vi har vært i alpinbakken et par ganger, tatt heisen opp og kjørt ned. Øvd på keeperstilling med knekk i knærne og framoverlening. På å markere svingen. På å stole på at ytterskia gjør jobben sin om jeg trykker nok, på å tørre å trykke litt mindre, så svingen blir større.
Vi har fått en strikk (se nøye på bilde 1). Nå drar han meg oppover fjellene så jeg har litt mer overskudd når det er på tide å kjøre ned. Vi har blitt flinkere til å avklare forventningene på forhånd, så jeg kan vite hvor lenge vi skal være ute og han ikke blir irritert fordi jeg vil dra hjem etter den andre turen opp og ned Hvetefjellet. Jeg har skjønt at jeg må stramme støvlene ordentlig hardt, så jeg har mer kontroll på småbevegelsene og ikke mister hele skoen når jeg faceplanter inn i en busk.
Jeg får lov å utlevere ham mer på friluftsinstagram, jeg får pauser til å lage content og han har sluttet å kommentere det når jeg fisker opp Pepsi Max-flaska, som han teknisk sett har dratt opp fjellsiden med sine egne krefter. Barn som er mindre enn én av mine skistøvler har mer kontroll enn meg, men jeg har ikke grått på tur siden.
Jeg jobber veldig med det. Prøver til å med å være hyggelig mot andre folk på tur. Har ikke helt skjønt greia enda, da, men det er jo fin utsikt og deilig å legge seg på sofaen etterpå.
Siri
Dette er så fint!!
Det er iallfall et uttrykk for kjærlighet, både at han vil ha meg med (tror jeg) og at jeg prøver.
Når jeg leser dette og når jeg ser innleggene på tur-instaen tenker jeg alltid at du må elske skifyren din skikkelig masse! Og det er skikkelig fint!
Ja, det er helt rart. Kan ikke skjønne at universet har kastet bort en sånn type kjærlighet på meg, men jeg er selvfølgelig veldig takknemlig for det (seriøst, tenker på det hver dag og blir nesten religiøs).