Min usannsynlige hobby

Det første tarotkortet jeg noensinne trakk, var Tårnet. Ifølge en lilla nettside betydde Tårnet “plutselig forandring, omveltning, kaos, åpenbaring, oppvåkning”.

Kanskje det var et ukjent, men grunnleggende eksistensielt behov som fikk meg til å nettkjøpe bunken med tarotkort, kanskje det var min interesse for alt som lukter okkult (mest sannsynlig en slags skade jeg fikk av min relativt lykkelige og svært ateistiske barndom).

Mest sannsynlig kjeda jeg meg.

Noen år senere vet jeg tusen ting om Tårnet, for eksempel hva dets plassering i kortenes rekkefølge har å si, og hva krona som spretter av taket kan bety. Da jeg trakk det første gang, tenkte jeg at kortet så ut som en slags kombinasjon av Falling Man-bildet fra 11. september og Mattisborgen den natta Ronja ble født.

Jeg vet tusen andre ting om tarot også, og kommer aldri til å lære eller forstå alt. Litt fordi det er en lang og mystisk tradisjon, men aller mest fordi det er en klassisk sånn her-er-nesten-alle-svar-riktige-aktivitet. Irriterende og fjasete, men også kreativt stimulerende og dypt tilfredsstillende på en måte jeg tror bare skriving har latt meg føle tidligere. Det synes legen jeg bor sammen med er svært pinlig, selv til meg å være.

Jeg liker hele viben. Jeg liker den mentalt dempa belysningen, jeg liker svindelassosiasjonene, jeg liker at jeg liksom må gi slipp på noe, en liten del fornuft, kanskje, for å i det hele tatt klare å la meg underholde av tarot.

I den vanligste tarotstokken, som er den jeg bruker, er det 78 illustrerte kort. 78 bilder stappa fulle av symboler og håndsignaler og farger og tall. Det er pentagrammer, falloser, fløyelsforheng, små bekker, lanterner, sfinkser, ulver som hyler mot månen, en liten fisk som titter opp av en kopp.

Ingenting ville gledet meg mer enn om det viste seg at tarotkortene faktisk kunne forutsi framtiden, men så langt inn i røkelsens verden har jeg ikke beveget meg ennå, dessverre. Foreløpig nøyer jeg meg med å se på dem som en intens og litt vanskelig samtalepartner. Først og fremst med meg selv. Iblant med andre, hvis de har lyst.

Hva trenger jeg å vite i dag? spør jeg, for eksempel. Og så svarer kortene kanskje: Sverd fire, slapp av litt.

Jeg tror altså ikke at kortstokken føler på auraen min og på magisk vis spytter ut et kort som svarer riktig på spørsmålet mitt, jeg tror at jeg trekker et tilfeldig kort, og så er det ikke tilfeldig hva jeg leser ut av det. “Slapp av litt” er ikke den eneste tolkninga som finnes av sverd fire, det kan like gjerne være: Ikke slapp av for mye, nå har du ligget stille så lenge at du ser død ut.

Om det finnes noe magisk her, så er det å se et bilde og finne ut hvordan det svarer på spørsmålet mitt på en måte som gir gjenklang i mitt indre. (Se der! Det der er en formulering fra en som snart er på røkelseskjøret!)

Uansett: Take what you need and leave the rest, ikke sant. Hva skal jeg plukke opp i dag, hva kan jeg legge igjen?

Å ha en impulsiv samtalepartner, riktig nok av papp og giftig blekk, som stiller lette og vanskelige spørsmål, aldri synes det blir for mye introspeksjon eller bitterhet eller de samme gamle visene, og lar meg jatte i vei til jeg er lei? Det er jammen meg ikke selvsagt i 2020.

Jeg skal ikke avslutte denne lille hyllesten med å kalle tarotens inntreden i livet mitt for en “plutselig forandring, omveltning, kaos, åpenbaring, oppvåkning”, men jeg skal kalle det for en gledelig og litt skremmende overraskelse. Alternativet tror jeg hadde vært å bli med i en sekt.

S

Bli med i samtalen

2 kommentarer

  1. Til bursdagen min i år fikk jeg en tarotlesning på e-post av ei venninne, og det er en av de fineste gavene jeg har fått. Jeg begynte å grine, haha. Det var en så rar og fin greie, så mange ting som føltes som noe jeg trengte å høre, og som fikk meg til å tenke over livet mitt og hvem jeg er og var. Jeg har ikke gått til innkjøp av tarotkort selv, men jeg heier på at du har gjort det. <3

    1. <3 Veldig gøy og rart! Og for en fin bursdagsgave, det høres ut som en omtenksom venn. Synes fortsatt det er så merkelig at hjernen min synes det er fornuftige og viktige ting som kommer ut av de hokuspokusgreiene der, men det gjør den altså.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.