Personlig utvikling

Hele 2015 slet jeg med en løpeskade i foten. Egentlig prega den store deler av løpeårene 2014 og 2016 også, men jeg tenker liksom på 2015 som selve plantar fascitt-året, som om kroppen er inneforstått med den måten å dele inn tid på.

Det var bare snakk om en rift i seneplata under foten, en vanlig skade som først og fremst hindra meg i å løpe, noe jeg var opptatt av på det tidspunktet i livet.

Fordi det er en så vanlig skade, finnes det også tusen gode råd om teiping, alternativ trening, tøying, massasje og styrking, som var gode å trøste meg med mens jeg unngikk å gjøre det jeg egentlig visste at jeg måtte gjøre: Ta en ordentlig og upysete pause fra omtrent all fysisk aktivitet, inkludert småjogging, gåturer, hasting til bussen, bæring i trapp, dansing på fest, sykling og mild ellipsebruk.

Jeg forlenga iallfall skaden både i tid og omfang ved å ikke ta den pausen jeg visste jeg måtte ta, tidligere. Eller ved å kalle noe som ikke var en pause, for pause. Litt uvisst.

2015 er en hel livsfase siden, det var fasen før det jeg har begynt å tenke på som Harstad-kapittelet. Igjen denne trangen til å dele opp i perioder og faser som i ettertid ser oversiktlige og ryddige ut, med en klar dramaturgi og personlig utvikling.

Jeg var mye mer opptatt av løping og blogging i 2015, eller kanskje jeg er opptatt av løping og blogging på en annen måte nå i 2020.

Og så står jeg her i 2020 og knyter på meget par sko jeg kjøpte i 2015, den gangen blekksvarte, nå grå og hullete, og bare: Åja, shit, denne snikende fotvondten jeg har rusla rundt med de siste ukene, månedene, hvem vet, er den samme fotvondten. Skaden er tilbake???

En hel livsfase senere, og her står jeg med det samme problemet. Jeg føler liksom at jeg har takla den utfordringen, at jeg burde få et kryss i boka for den, jeg lærte leksa mi, jeg tok pausen. Jeg trodde reglene tilsa at samme problem ikke kan dukke opp uanmeldt fem år senere. Det er selvfølgelig bare tull, og kanskje dette Harstad-kapittelets lærdom, hvem veit.

Samtidig er det kanskje ikke helt samme problem, selv om foteksperten gir det samme navn. For eksempel er føttene mine 30 år gamle nå, ikke 25. For eksempel vet jeg hvordan man lar være å løpe, det lærte jeg i 2015. For eksempel er jeg ikke spesielt lei meg denne gangen. For eksempel er ikke løpekonkurransesongen 2020 den verste å gå glipp av. For eksempel vet jeg om minst fem ting som ikke funker.

For eksempel tok det med en måned eller to å skjønne at det slett ikke er det samme problemet i det hele tatt, det sitter bokstavelig talt i den andre foten.

S

Bli med i samtalen

2 kommentarer

  1. 2015 var et år for seg selv. Et år som heller kan gå i glemmeboka enn i historiebøkene for min del. Det beste som skjedde var å drikke te med deg, og så gikk det liksom nedover derifra. (Og så opp igjen heldigvis!) Uansett om 2020-Siri er bedre rustet til å leve med (/rehabilitere/kvitte seg med/gjøre det rette/…) fotskade, så er det jo KJIPT! Håper det går fort over, aldri skikkelig setter seg og at du har et lager med smågodt hvis det blir ekstra behov.

  2. 2013 Fredrikstadløpet ble det satt en PB på halvmaraton som etter ett utall halvskader ikke har blitt forbedret. Sykkel ble en slags redning, deretter triatlon, men de tok aldri over førsteplassen løpingen har. Helgen som var ble PB senket fra 1:31:31 til 1:28:00. Alt håp er ikke ute.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.