Personlig utvikling

Hele 2015 slet jeg med en løpeskade i foten. Egentlig prega den store deler av løpeårene 2014 og 2016 også, men jeg tenker liksom på 2015 som selve plantar fascitt-året, som om kroppen er inneforstått med den måten å dele inn tid på.

Det var bare snakk om en rift i seneplata under foten, en vanlig skade som først og fremst hindra meg i å løpe, noe jeg var opptatt av på det tidspunktet i livet.

Fordi det er en så vanlig skade, finnes det også tusen gode råd om teiping, alternativ trening, tøying, massasje og styrking, som var gode å trøste meg med mens jeg unngikk å gjøre det jeg egentlig visste at jeg måtte gjøre: Ta en ordentlig og upysete pause fra omtrent all fysisk aktivitet, inkludert småjogging, gåturer, hasting til bussen, bæring i trapp, dansing på fest, sykling og mild ellipsebruk.

Jeg forlenga iallfall skaden både i tid og omfang ved å ikke ta den pausen jeg visste jeg måtte ta, tidligere. Eller ved å kalle noe som ikke var en pause, for pause. Litt uvisst.

2015 er en hel livsfase siden, det var fasen før det jeg har begynt å tenke på som Harstad-kapittelet. Igjen denne trangen til å dele opp i perioder og faser som i ettertid ser oversiktlige og ryddige ut, med en klar dramaturgi og personlig utvikling.

Jeg var mye mer opptatt av løping og blogging i 2015, eller kanskje jeg er opptatt av løping og blogging på en annen måte nå i 2020.

Og så står jeg her i 2020 og knyter på meget par sko jeg kjøpte i 2015, den gangen blekksvarte, nå grå og hullete, og bare: Åja, shit, denne snikende fotvondten jeg har rusla rundt med de siste ukene, månedene, hvem vet, er den samme fotvondten. Skaden er tilbake???

En hel livsfase senere, og her står jeg med det samme problemet. Jeg føler liksom at jeg har takla den utfordringen, at jeg burde få et kryss i boka for den, jeg lærte leksa mi, jeg tok pausen. Jeg trodde reglene tilsa at samme problem ikke kan dukke opp uanmeldt fem år senere. Det er selvfølgelig bare tull, og kanskje dette Harstad-kapittelets lærdom, hvem veit.

Samtidig er det kanskje ikke helt samme problem, selv om foteksperten gir det samme navn. For eksempel er føttene mine 30 år gamle nå, ikke 25. For eksempel vet jeg hvordan man lar være å løpe, det lærte jeg i 2015. For eksempel er jeg ikke spesielt lei meg denne gangen. For eksempel er ikke løpekonkurransesongen 2020 den verste å gå glipp av. For eksempel vet jeg om minst fem ting som ikke funker.

For eksempel tok det med en måned eller to å skjønne at det slett ikke er det samme problemet i det hele tatt, det sitter bokstavelig talt i den andre foten.

S

Liten påminnelse til meg selv

Alt hører ikke hjemme på internett, du trenger ikke dele hver minste innskytelse, noen ting kan faktisk leve lenge og vel i minnet ditt, ja, jeg vil gå så langt som å si at det finnes situasjoner som faktisk blir bedre av å holdes irl. Tenk litt før du poster, ingenting haster så mye at du ikke kan ta deg råd til et par sekunders betenkningstid. Jeg vet at du synes det er kjedelig å ikke kunne gå på fest, men du er faktisk ikke avhengig av din ukentlige dose selvutdriting m/påfølgende skamfølelse, så jeg synes ikke du skal jakte på den via diverse digitale kanaler.

Du kan for eksempel begynne å tegne, spille blokkfløyte, drive med noe selvutvikling, jogge litt, lese en jævla bok eller støvsuge badet.

S

Noe jeg tenker på når jeg våkner midt på natta

En gang tidlig på 2010-tallet var jeg på en fest i en leilighet i Gamlebyen. Vi hørte sikkert på Veronica Maggio, men det kan også være noe jeg forbinder med den generelle perioden i livet, og dermed synes at hører til i dette minnet.

Jeg slang veggimellom med en flaske søt hvitvin i neven, og på et tidspunkt endte jeg opp på kjøkkenbenken, med beina dinglende nedover oppvaskmaskinen. Jeg trodde sikkert jeg så søt ut.

En annen jente kom inn på kjøkkenet mens hun drakk rett fra vinflaska, som et speilbilde av meg selv.

“Classy!” sa jeg, og løfta hånda med min egen vinflaske til munnen. Som en spøk, ikke sant, en slags ironisk anerkjennelse av vår felles skjebne.

Her kommer dessverre plottwisten: Da jeg drakk, var det ikke av en flasketut, men av et helt passende vinglass. Jeg var for langt utpå til å huske at noen hadde gitt meg et glass.

Så der satt jeg på kjøkkenbenken, med dinglebein og svært kritikkverdig leppeslenging.

Bare noe jeg liker å tenke på når jeg ikke får sove og hjernen liksom trenger litt ekstra fôr til kverna.

S

Vitser og visdom fra pensjonistene jeg og hunden pleide å gå på tur med hverdager klokka 11

  • De beste broddene er de stegjernslignende kjettingene fra Felleskjøpet.
  • En mann satt og leste avisen da han kom over en sak om en gubbe som hadde blitt drept med stekepanne av kona si. “Dette er jo helt sjokkerende”, sa han, “hva i alle dager gjorde gubben på kjøkkenet?”
  • Det er de stille guttene man skal passe seg for.
  • Har du hørt om finnmarkingen som våknet opp på sykehuset etter en ulykke? Han så ut av vinduet og sa: “Åja, Hammerfest sykehus. Da er det ikke noe alvorlig.”
  • Det har foregått mye snusk i den hytta ovenfor Landsåshallen.
  • Både de beste og de verste historiene kommer fra Spansdalen. (Ingen utdypning.)
  • Det foregår ingen verdiskapning i Oslo. Verdiskapninga i Tromsø er sterkt overdrevet.
  • Nordlys over et samlivsbrudd er et godt tegn.
  • Norge kommer til å tape håndballkampen i dag. (Det gjorde de.)
  • Ikke kødd med folk fra Balsfjord. Jeg sa: “Hunden min er fra Balsfjord.” De sa: “Det er derfor han oppfører seg sånn.”
  • Det er bedre å dø på sykehuset i Harstad enn på sykehuset i Tromsø.
  • Man kan lære mye om mennesker av å se på det hundeprogrammet til NRK.
  • Folk får nå bare klage.
  • Har du hørt om Senjaværingene som var på restaurant for første gang? De bestilte kylling med eggelikør, for det syntes de liksom hørte sammen.
  • Du får måke mens snøen er lett, men venter du lenge nok, slipper du å måke i det hele tatt.
  • Det er nå bare Honda-freser som duger, men den Stigaen var slettes ikke verst.
  • Barn har nå bare godt av å fryse litt.