Fire og et halvt år i Harstad har gitt meg

På et eller annet tidspunkt ble jeg med en mann til Harstad. Jeg skal ikke kokettere og si at jeg aldri hadde hørt om byen før jeg ble forespeilet en fremtid der, jeg møtte faktisk en uforglemmelig jente fra Harstad på en sommerleir tidlig på 2000-tallet, men vi kan trygt si at det glade friluftsliv på Hinnøya ikke akkurat sto på bucketlista mi.

Nå er det nesten fem år seinere, jeg har blitt med en mann enda lenger nordover, og her er noe av det Harstad ga meg:

  • En hund. Den var en helt avgjørende del av Harstad-avtalen, ja, jeg vil gå så langt som å si at det ikke hadde blitt noe Harstad om det ikke lå et hundeløfte til grunn. Det finnes andre ting i avtalen også. Noen har blitt glemt, andre er overholdt og krysset av, andre igjen er blitt noe annet eller er ikke lenger hensiktsmessig eller ønsket.
  • En mildt sagt irriterende friluftskonto på Instagram.
  • Nachspiel på en lakseoppdrettsbåt.
  • Tarotkort. Jeg vet ikke om mannen hadde insistert på Harstad om han visste at det kunne bli en av konsekvensene.
  • Nye venner.
  • Vissheten om at jeg klarer å skaffe meg nye venner, det var jeg jammen meg ikke sikker på en stund der. Har du prøvd å skaffe deg nye venner, herregud.
  • En bokklubb på internett.
  • To bokklubber IRL, RIP.
  • Noen gode formtopper og noen drøye formdaler, både fysisk og mentalt.
  • Nytt skiutstyr og nye skiferdigheter. Ikke spesielt imponerende greier, men jeg hadde jo ingen i utgangspunktet. Nå kan jeg komme meg ned fra fjell jeg ikke kunne komme meg ned fra før. Ikke på en kul måte, men mest sannsynlig i ett stykke kropp.
  • Westlife-konsert direkteoverført til vakre Harstad-kino. Balalajka-oppvisning av koret til Den røde armé. 90-tallsfest der jeg tenkte at jeg burde vært DJ.
  • Vissheten om at folk er like alle steder, vi bare finner på forskjeller for å ha noe å prate om.
  • Fem milliarder høydemeter, fem millioner netter i telt.
  • Mange muligheter til å lære å holde kjeft, ingen av dem utnytta til det fulle.
  • Jeg nådde mine to viktigste Harstad-mål: 1. Ikke få barn fordi jeg kjeder meg. (Kjeda meg ikke noe særlig, fikk heller ikke barn.) 2. Ikke havne på Harstad sykehus, og iallfall ikke mens han jeg bor sammen med er på jobb. (Var bare innom sykehuset for å levere ting og klemmer.)
  • En slags lærdom: Positive vibes only kan dra rett til helvete, men på et eller annet tidspunkt må man leve på det stedet man er mest, ikke bare på det stedet man skulle ønske man var.
  • Men aller mest ga Harstad meg noe jeg helt på ekte er takknemlig for å ha oppdaget, og det er: alenedrikking på badegulvet.

Akkar, hyse, torsk og sei, Grytøy, hei hei hei

Siri

Personlig utvikling

Hele 2015 slet jeg med en løpeskade i foten. Egentlig prega den store deler av løpeårene 2014 og 2016 også, men jeg tenker liksom på 2015 som selve plantar fascitt-året, som om kroppen er inneforstått med den måten å dele inn tid på.

Det var bare snakk om en rift i seneplata under foten, en vanlig skade som først og fremst hindra meg i å løpe, noe jeg var opptatt av på det tidspunktet i livet.

Fordi det er en så vanlig skade, finnes det også tusen gode råd om teiping, alternativ trening, tøying, massasje og styrking, som var gode å trøste meg med mens jeg unngikk å gjøre det jeg egentlig visste at jeg måtte gjøre: Ta en ordentlig og upysete pause fra omtrent all fysisk aktivitet, inkludert småjogging, gåturer, hasting til bussen, bæring i trapp, dansing på fest, sykling og mild ellipsebruk.

Jeg forlenga iallfall skaden både i tid og omfang ved å ikke ta den pausen jeg visste jeg måtte ta, tidligere. Eller ved å kalle noe som ikke var en pause, for pause. Litt uvisst.

2015 er en hel livsfase siden, det var fasen før det jeg har begynt å tenke på som Harstad-kapittelet. Igjen denne trangen til å dele opp i perioder og faser som i ettertid ser oversiktlige og ryddige ut, med en klar dramaturgi og personlig utvikling.

Jeg var mye mer opptatt av løping og blogging i 2015, eller kanskje jeg er opptatt av løping og blogging på en annen måte nå i 2020.

Og så står jeg her i 2020 og knyter på meget par sko jeg kjøpte i 2015, den gangen blekksvarte, nå grå og hullete, og bare: Åja, shit, denne snikende fotvondten jeg har rusla rundt med de siste ukene, månedene, hvem vet, er den samme fotvondten. Skaden er tilbake???

En hel livsfase senere, og her står jeg med det samme problemet. Jeg føler liksom at jeg har takla den utfordringen, at jeg burde få et kryss i boka for den, jeg lærte leksa mi, jeg tok pausen. Jeg trodde reglene tilsa at samme problem ikke kan dukke opp uanmeldt fem år senere. Det er selvfølgelig bare tull, og kanskje dette Harstad-kapittelets lærdom, hvem veit.

Samtidig er det kanskje ikke helt samme problem, selv om foteksperten gir det samme navn. For eksempel er føttene mine 30 år gamle nå, ikke 25. For eksempel vet jeg hvordan man lar være å løpe, det lærte jeg i 2015. For eksempel er jeg ikke spesielt lei meg denne gangen. For eksempel er ikke løpekonkurransesongen 2020 den verste å gå glipp av. For eksempel vet jeg om minst fem ting som ikke funker.

For eksempel tok det med en måned eller to å skjønne at det slett ikke er det samme problemet i det hele tatt, det sitter bokstavelig talt i den andre foten.

S

Liten påminnelse til meg selv

Alt hører ikke hjemme på internett, du trenger ikke dele hver minste innskytelse, noen ting kan faktisk leve lenge og vel i minnet ditt, ja, jeg vil gå så langt som å si at det finnes situasjoner som faktisk blir bedre av å holdes irl. Tenk litt før du poster, ingenting haster så mye at du ikke kan ta deg råd til et par sekunders betenkningstid. Jeg vet at du synes det er kjedelig å ikke kunne gå på fest, men du er faktisk ikke avhengig av din ukentlige dose selvutdriting m/påfølgende skamfølelse, så jeg synes ikke du skal jakte på den via diverse digitale kanaler.

Du kan for eksempel begynne å tegne, spille blokkfløyte, drive med noe selvutvikling, jogge litt, lese en jævla bok eller støvsuge badet.

S

Noe jeg tenker på når jeg våkner midt på natta

En gang tidlig på 2010-tallet var jeg på en fest i en leilighet i Gamlebyen. Vi hørte sikkert på Veronica Maggio, men det kan også være noe jeg forbinder med den generelle perioden i livet, og dermed synes at hører til i dette minnet.

Jeg slang veggimellom med en flaske søt hvitvin i neven, og på et tidspunkt endte jeg opp på kjøkkenbenken, med beina dinglende nedover oppvaskmaskinen. Jeg trodde sikkert jeg så søt ut.

En annen jente kom inn på kjøkkenet mens hun drakk rett fra vinflaska, som et speilbilde av meg selv.

“Classy!” sa jeg, og løfta hånda med min egen vinflaske til munnen. Som en spøk, ikke sant, en slags ironisk anerkjennelse av vår felles skjebne.

Her kommer dessverre plottwisten: Da jeg drakk, var det ikke av en flasketut, men av et helt passende vinglass. Jeg var for langt utpå til å huske at noen hadde gitt meg et glass.

Så der satt jeg på kjøkkenbenken, med dinglebein og svært kritikkverdig leppeslenging.

Bare noe jeg liker å tenke på når jeg ikke får sove og hjernen liksom trenger litt ekstra fôr til kverna.

S