Jeg tenker på: nyhetsbrev

Mitt første nyhetsbrev kommer i midten av desember

Forslag til tekst i emnefelt for å få meg til å åpne et nyhetsbrev:
“Mumsebys største skandale FORKLART”
“Er Knausgård enig med romanfiguren sin i at Ariana Grande er et geni?”
“Psykopaten forteller: Tre tips for å lyve overbevisende”
“Avstemning: Er hunde- eller babyforum verst?”

Dessverre har jeg aldri fått disse nyhetsbrevene i innboksen. Jeg har heller aldri fått lov å sende dem, selv om jeg i løpet av min karriere som innleid internettnisse sikkert har sendt 400 nyhetsbrev. Noen gode, mange middelmådige, fjorten helt krise. Sånn resultatmessig.

I 2016 var det viktigste tipset fra markedsføringseksperter (mildt sagt ikke en beskytta tittel) å bygge e-postliste. Jeg er som vanlig fem år for seint ute, men jeg kan til gjengjeld love at jeg kommer til å gjøre en ganske slurvete jobb med hele greia, for eksempel mangler jeg både call to action og villighet til å bruke overdrevne mengder skråsikkerhet og luft i teksten.

Her er lenke til nyhetsbrevet mitt, det første kommer omtrent midt i desember.

Jeg vet ikke hva det viktigste digitale markedsføringstipset for 2020 eller 2021 er, men jeg tipper det er å huske å stoppe autopostinga av hverdagslige SoMe-oppdateringer når det skjer dramatiske ting. Det ser så dumt ut når Stortinget brenner og Freia bare: “Ingenting er som en Kvikk Lunsj ved bålet.”

Eller kanskje blogginga er på vei inn i en ny gullalder, litt sånn som med vampyrer i popkulturen? Aldri langt unna en ny, sexy og blodig oppsving. Jeg aner ikke, jeg er ikke førsteamanuensis (beskytta tittel), men det er Trond Are Øritsland! Hans spådommer for 2021 er som følger:

NEIDA.

Jeg turte ikke å gjennomføre den billige morsomheten der, er redd for å bli saksøkt eller få en kjeftete mail. Prøver på nytt:

I mitt foreløpig siste googlesøk fant jeg denne teknisk-naturvitenskapelige universitetsavisartikkelen om internett fra år 2000:

Den epoken vi er inne i nå, kaller Øritsland for relasjonsbygging. Det handler om å gjøre nettstedet til et mest mulig trivelig sted å være. For eksempel tilbyr ikke internettbokandlerne bare bøker. På nettsidene kan du også skrive inn omtaler av de bøkene du har lest, lese andres omtaler, og delta i diskusjonsfora. Slik kan nettstedene skape en slags caféatmosfære som innbyr til gjentatte besøk, og brukerne får noe av nytteverdi.

En annen trend er å få “intelligente agenter” til å velge ut nyheter og interessante lenker for deg, ut fra hva du er opptatt av. Men denne trenden har ikke hatt så stor suksess som man hadde ventet.
– Folk vil faktisk ikke ha informasjon som er for tydelig skreddersydd. De føler at de blir satt i bås og at de ikke får anledning til å utvikle perspektivene. Dagens menneske er nemlig skrekkelig redd for at verden skal suse forbi, vi er redde for ikke å henge med hvis vi tror vi går glipp av viktig informasjon, sier Trond Are Øritsland.

“Hvordan holde på en nettgjest” av Tone Kvenild. Universitetsavisa, 18.12.2000

År 2000, der altså!

Gjett hva jeg googla for å finne den artikkelen? “Mumseby”. Jepp. Fant ut skuffende lite, og jeg som hadde tenkt at mitt første nyhetsbrev skulle handle om Bamsemumsenes hemmelige liv.

Det jeg iallfall kan love, er at mitt nyhetsbrev ikke kommer til å inneholde én eneste nyhet. Kun 20 år gammel informasjon.

Her en lenke til nyhetsbrevet igjen, hvis du trenger det.

S

Min usannsynlige hobby

Det første tarotkortet jeg noensinne trakk, var Tårnet. Ifølge en lilla nettside betydde Tårnet “plutselig forandring, omveltning, kaos, åpenbaring, oppvåkning”.

Kanskje det var et ukjent, men grunnleggende eksistensielt behov som fikk meg til å nettkjøpe bunken med tarotkort, kanskje det var min interesse for alt som lukter okkult (mest sannsynlig en slags skade jeg fikk av min relativt lykkelige og svært ateistiske barndom).

Mest sannsynlig kjeda jeg meg.

Noen år senere vet jeg tusen ting om Tårnet, for eksempel hva dets plassering i kortenes rekkefølge har å si, og hva krona som spretter av taket kan bety. Da jeg trakk det første gang, tenkte jeg at kortet så ut som en slags kombinasjon av Falling Man-bildet fra 11. september og Mattisborgen den natta Ronja ble født.

Jeg vet tusen andre ting om tarot også, og kommer aldri til å lære eller forstå alt. Litt fordi det er en lang og mystisk tradisjon, men aller mest fordi det er en klassisk sånn her-er-nesten-alle-svar-riktige-aktivitet. Irriterende og fjasete, men også kreativt stimulerende og dypt tilfredsstillende på en måte jeg tror bare skriving har latt meg føle tidligere. Det synes legen jeg bor sammen med er svært pinlig, selv til meg å være.

Jeg liker hele viben. Jeg liker den mentalt dempa belysningen, jeg liker svindelassosiasjonene, jeg liker at jeg liksom må gi slipp på noe, en liten del fornuft, kanskje, for å i det hele tatt klare å la meg underholde av tarot.

I den vanligste tarotstokken, som er den jeg bruker, er det 78 illustrerte kort. 78 bilder stappa fulle av symboler og håndsignaler og farger og tall. Det er pentagrammer, falloser, fløyelsforheng, små bekker, lanterner, sfinkser, ulver som hyler mot månen, en liten fisk som titter opp av en kopp.

Ingenting ville gledet meg mer enn om det viste seg at tarotkortene faktisk kunne forutsi framtiden, men så langt inn i røkelsens verden har jeg ikke beveget meg ennå, dessverre. Foreløpig nøyer jeg meg med å se på dem som en intens og litt vanskelig samtalepartner. Først og fremst med meg selv. Iblant med andre, hvis de har lyst.

Hva trenger jeg å vite i dag? spør jeg, for eksempel. Og så svarer kortene kanskje: Sverd fire, slapp av litt.

Jeg tror altså ikke at kortstokken føler på auraen min og på magisk vis spytter ut et kort som svarer riktig på spørsmålet mitt, jeg tror at jeg trekker et tilfeldig kort, og så er det ikke tilfeldig hva jeg leser ut av det. “Slapp av litt” er ikke den eneste tolkninga som finnes av sverd fire, det kan like gjerne være: Ikke slapp av for mye, nå har du ligget stille så lenge at du ser død ut.

Om det finnes noe magisk her, så er det å se et bilde og finne ut hvordan det svarer på spørsmålet mitt på en måte som gir gjenklang i mitt indre. (Se der! Det der er en formulering fra en som snart er på røkelseskjøret!)

Uansett: Take what you need and leave the rest, ikke sant. Hva skal jeg plukke opp i dag, hva kan jeg legge igjen?

Å ha en impulsiv samtalepartner, riktig nok av papp og giftig blekk, som stiller lette og vanskelige spørsmål, aldri synes det blir for mye introspeksjon eller bitterhet eller de samme gamle visene, og lar meg jatte i vei til jeg er lei? Det er jammen meg ikke selvsagt i 2020.

Jeg skal ikke avslutte denne lille hyllesten med å kalle tarotens inntreden i livet mitt for en “plutselig forandring, omveltning, kaos, åpenbaring, oppvåkning”, men jeg skal kalle det for en gledelig og litt skremmende overraskelse. Alternativet tror jeg hadde vært å bli med i en sekt.

S

Fire og et halvt år i Harstad har gitt meg

På et eller annet tidspunkt ble jeg med en mann til Harstad. Jeg skal ikke kokettere og si at jeg aldri hadde hørt om byen før jeg ble forespeilet en fremtid der, jeg møtte faktisk en uforglemmelig jente fra Harstad på en sommerleir tidlig på 2000-tallet, men vi kan trygt si at det glade friluftsliv på Hinnøya ikke akkurat sto på bucketlista mi.

Nå er det nesten fem år seinere, jeg har blitt med en mann enda lenger nordover, og her er noe av det Harstad ga meg:

  • En hund. Den var en helt avgjørende del av Harstad-avtalen, ja, jeg vil gå så langt som å si at det ikke hadde blitt noe Harstad om det ikke lå et hundeløfte til grunn. Det finnes andre ting i avtalen også. Noen har blitt glemt, andre er overholdt og krysset av, andre igjen er blitt noe annet eller er ikke lenger hensiktsmessig eller ønsket.
  • En mildt sagt irriterende friluftskonto på Instagram.
  • Nachspiel på en lakseoppdrettsbåt.
  • Tarotkort. Jeg vet ikke om mannen hadde insistert på Harstad om han visste at det kunne bli en av konsekvensene.
  • Nye venner.
  • Vissheten om at jeg klarer å skaffe meg nye venner, det var jeg jammen meg ikke sikker på en stund der. Har du prøvd å skaffe deg nye venner, herregud.
  • En bokklubb på internett.
  • To bokklubber IRL, RIP.
  • Noen gode formtopper og noen drøye formdaler, både fysisk og mentalt.
  • Nytt skiutstyr og nye skiferdigheter. Ikke spesielt imponerende greier, men jeg hadde jo ingen i utgangspunktet. Nå kan jeg komme meg ned fra fjell jeg ikke kunne komme meg ned fra før. Ikke på en kul måte, men mest sannsynlig i ett stykke kropp.
  • Westlife-konsert direkteoverført til vakre Harstad-kino. Balalajka-oppvisning av koret til Den røde armé. 90-tallsfest der jeg tenkte at jeg burde vært DJ.
  • Vissheten om at folk er like alle steder, vi bare finner på forskjeller for å ha noe å prate om.
  • Fem milliarder høydemeter, fem millioner netter i telt.
  • Mange muligheter til å lære å holde kjeft, ingen av dem utnytta til det fulle.
  • Jeg nådde mine to viktigste Harstad-mål: 1. Ikke få barn fordi jeg kjeder meg. (Kjeda meg ikke noe særlig, fikk heller ikke barn.) 2. Ikke havne på Harstad sykehus, og iallfall ikke mens han jeg bor sammen med er på jobb. (Var bare innom sykehuset for å levere ting og klemmer.)
  • En slags lærdom: Positive vibes only kan dra rett til helvete, men på et eller annet tidspunkt må man leve på det stedet man er mest, ikke bare på det stedet man skulle ønske man var.
  • Men aller mest ga Harstad meg noe jeg helt på ekte er takknemlig for å ha oppdaget, og det er: alenedrikking på badegulvet.

Akkar, hyse, torsk og sei, Grytøy, hei hei hei

Siri

Personlig utvikling

Hele 2015 slet jeg med en løpeskade i foten. Egentlig prega den store deler av løpeårene 2014 og 2016 også, men jeg tenker liksom på 2015 som selve plantar fascitt-året, som om kroppen er inneforstått med den måten å dele inn tid på.

Det var bare snakk om en rift i seneplata under foten, en vanlig skade som først og fremst hindra meg i å løpe, noe jeg var opptatt av på det tidspunktet i livet.

Fordi det er en så vanlig skade, finnes det også tusen gode råd om teiping, alternativ trening, tøying, massasje og styrking, som var gode å trøste meg med mens jeg unngikk å gjøre det jeg egentlig visste at jeg måtte gjøre: Ta en ordentlig og upysete pause fra omtrent all fysisk aktivitet, inkludert småjogging, gåturer, hasting til bussen, bæring i trapp, dansing på fest, sykling og mild ellipsebruk.

Jeg forlenga iallfall skaden både i tid og omfang ved å ikke ta den pausen jeg visste jeg måtte ta, tidligere. Eller ved å kalle noe som ikke var en pause, for pause. Litt uvisst.

2015 er en hel livsfase siden, det var fasen før det jeg har begynt å tenke på som Harstad-kapittelet. Igjen denne trangen til å dele opp i perioder og faser som i ettertid ser oversiktlige og ryddige ut, med en klar dramaturgi og personlig utvikling.

Jeg var mye mer opptatt av løping og blogging i 2015, eller kanskje jeg er opptatt av løping og blogging på en annen måte nå i 2020.

Og så står jeg her i 2020 og knyter på meget par sko jeg kjøpte i 2015, den gangen blekksvarte, nå grå og hullete, og bare: Åja, shit, denne snikende fotvondten jeg har rusla rundt med de siste ukene, månedene, hvem vet, er den samme fotvondten. Skaden er tilbake???

En hel livsfase senere, og her står jeg med det samme problemet. Jeg føler liksom at jeg har takla den utfordringen, at jeg burde få et kryss i boka for den, jeg lærte leksa mi, jeg tok pausen. Jeg trodde reglene tilsa at samme problem ikke kan dukke opp uanmeldt fem år senere. Det er selvfølgelig bare tull, og kanskje dette Harstad-kapittelets lærdom, hvem veit.

Samtidig er det kanskje ikke helt samme problem, selv om foteksperten gir det samme navn. For eksempel er føttene mine 30 år gamle nå, ikke 25. For eksempel vet jeg hvordan man lar være å løpe, det lærte jeg i 2015. For eksempel er jeg ikke spesielt lei meg denne gangen. For eksempel er ikke løpekonkurransesongen 2020 den verste å gå glipp av. For eksempel vet jeg om minst fem ting som ikke funker.

For eksempel tok det med en måned eller to å skjønne at det slett ikke er det samme problemet i det hele tatt, det sitter bokstavelig talt i den andre foten.

S

Liten påminnelse til meg selv

Alt hører ikke hjemme på internett, du trenger ikke dele hver minste innskytelse, noen ting kan faktisk leve lenge og vel i minnet ditt, ja, jeg vil gå så langt som å si at det finnes situasjoner som faktisk blir bedre av å holdes irl. Tenk litt før du poster, ingenting haster så mye at du ikke kan ta deg råd til et par sekunders betenkningstid. Jeg vet at du synes det er kjedelig å ikke kunne gå på fest, men du er faktisk ikke avhengig av din ukentlige dose selvutdriting m/påfølgende skamfølelse, så jeg synes ikke du skal jakte på den via diverse digitale kanaler.

Du kan for eksempel begynne å tegne, spille blokkfløyte, drive med noe selvutvikling, jogge litt, lese en jævla bok eller støvsuge badet.

S